 |
Hurra! Jeg fikk en egen seng
|
Jeg og Erle satt i babyavdelingen, slik at Erle kunne henge i en liten seng på veggen. Den trivdes hun godt i, og sov stort sett hele natten.
Vedsiden av oss satt en filipinsk dame og hennes ti måneder gamle datter. De skulle hjem til Manila og hilse på besteforeldrene for aller første gang. Damen var engelsklærer, men mannen hennes ville at hun skulle slutte å jobbe da de giftet seg.
- Så da måtte jeg gjøre det. Det var veldig kjedelig å bare gå hjemme, men det er morsomt etter at vi endelig har fått et barn, sa damen.
Datteren hennes gråt ganske mye og det var mye byssing og synging på den lange turen mellom Amsterdam og Manila. Mannen hennes, som satt noen rader lenger bak, så jeg imidlertid ikke snurten av.
Hvis jeg var henne, ville jeg vært veldig misunnelig på meg som ikke bare har en mann som deltar, men som attpåtil hadde fire ekstra besteforeldrehender som stod klare til å hjelpe.
Til Mikkel hadde vi med både tegnesaker, filmer, bøker, perler og puslespill, men det var ingen tvil om at det morsomste var å kunne veksle litt mellom å sitte sammen med oss og å sitte sammen med farmor og farfar.
En av flyvertene ble ganske streng og løftet han raskt opp i setet da han sent på kvelden kom løpende gjennom midtgangen fra farmor og farfar selv om det var turbulens og skiltet med "fest setebeltene" lyste.
- Men jeg trodde at Erle gråt, forklarte han. Da klarte hverfall ikke jeg å være streng.
Selv om reisen gikk over all forventning, er det uansett slitsomt å flytte seks mennesker til andre siden av jorda.
Etter nesten ett døgn på reise var det derfor utrolig deilig å legge seg ned i en kingsize bed på et 32 kvadratmeters stort rom i 19. etasje på et hotell i Manila og vite at nå er eventyret i gang.
